Foredrag om sosiale medier som offentlig møteplass for ytringsfrihet av Ingeborg Volan, Isobar

Ingeborg har tilbrakt mye tid på Internett, men hun liker folk bedre enn duppeditter. http://www.isobar.no/ingeborg-volan/

Synlighet i offentligeheten var tidligere et begrenset privilegium begrenset av redaksjoner eller økonomi. 1996 ble det hevdet at Internett var en flopp (Dagens Næringsliv, Leif Osvold). 

Paragraf 100 i grunnloven sier noe om statens ansvar for å legge til rette for åpen og fordomsfri offentlig debatt. 

Folk har alltid uttrykt motstand mot undertrykkelse, og uenighet. Dette er ikke nytt med internett, men det ble bare mye enklere å komme til orde.

Heier på bibliotek på facebook.

Etterhvert har tekologien blitt enklere, dette fikk betydning. Forandring fra informasjon til dialog. 

Dialogen går begge veier, det går kjapt, det er enkelt!

Mobiltelefon m/kamera og Internettilgang = alle er bedre utstyrt enn noen journalist i 1996. Alle kan dokumentere sin egen hverdag. 

Facebook er forbudt i Kina, har sitt eget nettverk som er verdens nest største. Russerne har sitt eget. Facebook er vestlig. Vi går ikke etter den beste teknologien men etter hvem andre som er der - de sosiale funksjonene. 

Endringen fra at vi brukte internett for å finne inforrmasjon (google) til at vi bruker det for å være sosiale skjedde i april i fjor :) Da gikk facebook foran google som det nettstedet med mest trafikk.

Sosiale medier handler ikke om ungdom. Gruppen over 55 år er sterkt økende på nettet, og her er det damene som leder. Det er fordi dette ikke er en teknologisk greie, men en sosial ting

Sosiale medier til forskjell fra redakjsonelle medier, 

Vi får også skreddersydd informasjonsstrømmen. Vi har jo alltid kunnet kaste sportsidene i avisen, men nå kan det settes i system.

Sjasminrevolusjonen i Midt-Østen er ikke Interenetts fortjeneste og skyld, men mulig en katalysator.En mulighet for de misnøyde til å finne hverandre, og være i forkant av myndighetene. Kineserne frykter en gjentagelse i Kina. Også mulighetene til å dokumentere og dermed motsi myndighetenes versjon. I Egypt prøvde de å stenge Internett. 

DLD ble en stor diskusjon i Norge, et vanskelig tema som vanligvis ville ha sneket seg under radaren. Det er for teknisk, og høres ikke så farlig ut. Men fordi taleføre folk uttalte seg på nettet, ble dette en sak som mange deltok i.

Det er ikke lenger mulig å kontrollere samtalen: Men det er fremdeles ikke slik at alle roper liker høyt. Noen er bedre til det enn andre, og Internett bare forsterker det. Ytringsfriheten blir ikke brukt likt av eller for alle. 

Engagement på facebook er ikke det samme som å stille opp fysisk. 

Hvem sørger for begrensningene på ytringsfriheten når alle kan si alt på nettet? Ryan Giggs-saken. Her hadde britisk rett konkludert med at Ryan Giggs hadde rett til å beskyttes - men via Twitter ble det spredt likevel. Facebook-sider om barnevern hvor foreldrene legger ut taushetsbelagte opplysninger. På den annen side: noen har mistet politiske verv pga. Facebook-ytringer.

Forskning.no har stoppet debattfeltene sine om klimaforskning, fordi noen har etablert et slikt hegemoni der. Det er sidenes eiere, dvs. private aktører, som nå bestemmer hva som skal slettes av ytringer. 

Hvem styrer hva som får komme fram på nettet? Eller rettere hva som få bli liggende?