Utdanning for skolebibliotek

Bachelorutdanningen i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus er under revidering. I den anledning inviterte HiOA bibliotekarer fra flere praksisfelt til uformelt seminar onsdag 19. september for å komme med innspill og synspunkter både på gjeldende utdanning og en fremtidig.

Det skulle være særlig fokus på det som tradisjonelt har vært et litteratur- og formidlingsfag og på hva de humanistiske perspektivene kan bidra med inn i utdanningen, men det var også anledning til å komme med alle typer innspill.

På møtet deltok bibliotekarer fra ulike fag-, folke- og utdanningsbibliotek. Jeg antar at det er på grunn av mitt verv som leder av NBF Skole jeg var invitert, og det var først og fremst skolebilbiotek som var mitt anliggende i denne sammenheng. I det følgende vil jeg gjengi hva jeg underveis forsøkte å formidle til HiOA og de inviterte gjestene.

Hva er problemet?
Jeg har i flere anledninger uttalt meg om at mange skolebibliotekarer - inkludert meg selv - opplever at de mangler vesentlig kompetanse for å arbeide i skolen. Dette medfører at mange jobber nokså feil  nokså lenge før de langsomt begynner å pusle sammen en ny kompetanse. Det blir mye prøving og feiling. (Dette illustrerte Christiane Elisabeth Schiz Johannessen, skolebibliotekar, St. Svithun vgs, under NBF Skoles seminar på Bibliotekmøtet i mars 2012)
Dessverre er det også mange - spissformulert - som ikke oppdager at de jobber “feil” - de fortsette å arbeide som om biblioteket er et slags mål i seg selv. En stat i staten - og det skjer ingen integrasjon eller utvikling.

Det er her et skille mellom grunnskolen og videregående skole. Dette har først om fremst å gjøre med stillinger. Grunnskolen har også behov for de samme fagutdannede bibliotekarene som videregående skole. Men vi kan ikke forvente at studenter spisser seg mot grunnskolen til stillinger som fram til i dag knapt nok finnes. Program for skolebibliotekutvikling har bidratt til at noe har begynt å gro - men vi ikke vet pr i dag ikke om regjeringen/utdanningsdirektoratet har tenkt å følge dette opp etter 2013. Kunnskapsministeren vil ikke svare på dette før i 2014....

Skillet mellom grunnskole og videregående skole er kanskje også forsterket ettersom UiA etterhvert tilbyr gode moduler i skolebibliotek -  3 i alt. Dette er moduler som også bibliotekarer kan ta og som styrker kompetansen for å arbeide i grunnskolen.

Bibliotekarene i utdanningssektoren forøvrig kommer dårligere ut mht etterutdanning og mange har etterlyst et sterkere fokus fra HiOA på den kompetanse og de ferdigheter som trengs for bibliotekarer  i utdanningssektoren . Det er de siste årene satt i gang regionale kurs for bibliotekarer i videregående skole i regi av fylkesbibliotek og i samarbeid med høgskoler (feks Nordland, noe er på gang i Akershus og i Rogaland, I Troms har de også arbeidet med noe).  Dette tilsier at vi trenger et styrket tilbud på nasjonalt nivå.

Fram til nokså nylig har jeg tenkt at skolens kompetansebehov er veldig ulikt feks folkebiblioteksektorens. I den senere tid har denne sektorens fokus på formidlingskompetanse medført at jeg tror vi står nærmere hverandre enn jeg trodde. Kanskje er det likevel mulig å styrke den generellt grunnutdanningen på en måte som begge sektorer kan dra nytte av?

Skolebibliotek =  utdanningsbibliotek
Vi bør snakke mer om utdanningsbibliotek som begrep enn skolebibliotek - for å tydeliggjøre den linjen som går  fra skolebibliotek i grunnskolen til universitet- og høgskolebibliotekene. Arbeidet med de grunnleggende ferdighetene knyttet til lesing av ulike typer tekst, digital kompetanse, informasjonskompetanse, kildesøking- og behandling, presentasjonverktøy osv bør starte i grunnskolen og ideelt sett videreforedles av lærere og bibliotekarer i samarbeid oppover i skoleløpet.

Under NBF Skoles seminar i på Bibliotekmøtet i Stavanger i mars 2012, fikk vi godt illustrert at bibliotekarer i grunnskole, videregående skole og høgskoler har mange sammenfallende utfordringer og mye felles. Er det en vei videre - å tenke på utdanningsbibliotekene som en slags  egen sektor i grunnutdanningen. Og knytte teori, metoder, verktøy og ferdigheter som nevnt ovenfor i en bolk?

Hva slags bibliotekarer trenger utdanningsbibliotekene?
Vi må selvsagt ha en grunnutdanning som på samme måte som i dag utruster oss til å drifte et bibliotek og som forankrer oss i litteraturen og informasjonskompetansen. Nedenfor har jeg listet opp i stikkordsform elementer som også bør inngå i “utdanningsbibliotekarens” utdanning: Rekkefølgen kunne vært en annen og det kunne vært flere punkter med, men stikkordene er forhåpentligvis klargjørende for hva vi mener vi trenger mer av.

Kunnskaper:

• kunnskap om skolen som organisasjon og organisasjonskultur
• kunnskap om læreplanen og generell pedagogisk kompetanse
• spisset ped kompetanse: feks veiledningspedagogikk, læringstrategier, undervisningsmetoder, studieteknikk, motivering for læring, leseopplæring og leseutvikling

Kompetanse

• høy digital kompetanse (Eksempler: e-bøker,pphavsrettsspørsmål, nettvett, siteringteknikk (vite om alle muligheter og lure programmer rundt dette) web 2.0 - delingskultur  (eks.: diigo/bokmerking) verktøy for samarbeidsjobbing, blogging, wiki, produksjon av instruksjonsvideoer), kunnskap om de store aktørene på nettet, .Presentasjonsprogrammer,  laste opp på youtube/vimeo... Her er det bare å fylle på!)
• formidlingskompetanse
• allianseskapende kompetanse

Formidlingskompetanse - hva er det?

Fra både folke- og fagbiblioteksektoren ble det under møtet på høgskolen lagt vekt på at det trengs bibliotekarer som er utrustet til formidling. Også i forkant av møtet har det den siste tiden vært fokusert på dette. Begrepet formidling er et min vurdering sammensatt og basert på kunnskaper om pedagogikk. brukere, markedsføring og praktisk og organisatorisk sans.

Det handler om å være trygg på sin litteratur og informasjonskompetanse så man vet hva man skal formidle. Det handler om å velge formidlingskanaler - helst mange på en gang.
Det handler om kunnskap om brukeratferd - eller det vi i skolen kaller læringsstrategier .

I en artikkel i Bok og bibliotek sier Hege Solli ved Aust-Agder bibliotek og kulturformidling

– Hva skal man tenke på når man ønsker å formidle, spør hun. – Hvem er målgruppen? Hvem skal stå for formidlingen, bibliotekansatte eller personer fra andre yrkesgrupper? Hvor og hvordan skal formidlingen skje? Hva kjennetegner god skriftlig formidling, for eksempel på nett? Hvordan lede en lesesirkel på best mulig måte? Hvordan blir man en god eventyrforteller for barn? Hva kjennetegner formidling for voksne i forhold til barn?

Dette sitatet viser at utdanningsbilbiotekene og folkebibliotekene peker på mange av de samme utfordringene. Kanskje kommer vi langt dersom kunnskaper om pedagogikk/formidling styrkes i en revidert grunnutdanning ettersom de ulike sektorene nå ser ut til å fokusere på mye av det samme?

Bør vi forøvrig holde liv i tanken om en felles modul i bachelorutdanningen for lærerstudenter og bibliotekarstudenter,  lansert tidligere av Ragnar Audunsson,  som en mulig fremtidig løsning?

Grunnutdanning versus etterutdanning:

Antakelig er listen overfor for omfattende til at alt lar seg inngå i grunnutdanningen. Noe av det er der nok allerede. Men husk at mange av oss som arbeider i “utdanningsbibliotek” i dag har en grunnutdanning som begynner å dra på åra. En styrket grunnutdanning eliminerer ikke sektorens behov for et etterutdanningstilbud. Helst nettbasert og gjerne på masternivå.

Kan HiOA hente ideer fra etterutdanningstilbudene ved Høgskolan i Borås?

Veien videre
Det er veldig interessant at samtlige deltakere på dette møtet fokuserte på formidlingskompetanse - enten de representerte Statoil, høgskoler, NRK eller ulike folkebibliotek. Praksisfeltet trenger bibliotekarer som tør å gå lenger enn “å stille materiale til disposisjon”. Vi har anledning - og vi bør benytte den - til å gå tettere på den prosessen som kunnskapstilegnelse er for brukene -  lånerne -  elevene - studentene.

Representantene fra HiOA lyttet med interesse på hva vi hadde å si. Det blir spennende å følge med på hva som skjer videre.